Ordet realisme blir aller mest brukt om romaner, noveller og skuespill, men også lyrikk.
Litteraturen i realismen ville vise samfunnet og menneskene som de var på en måte som var troverdig. Derfor var det ofte nøyaktige beskrivelser av hvordan mennesker så ut og hva de gjorde.
Handlingen i teksten skulle være sannsynlig og leseren skulle kunne kjenne seg igjen i det som skjedde. Mange av tekstene var kronologiske. Det vil si at hendelsene fulgte etter hverandre i tid uten å hoppe fram og tilbake.
Forfatteren var opptatt av å være kritisk og skape diskusjon. Realistene trodde at litteraturen kunne hjelpe mennesker til å endre livene sine og gjøre framtiden bedre.
Litteratur i realismen var kritisk til både samfunn og politikk. Familien, ekteskapet, arbeidslivet og forholdet mellom kjønnene ble kritisert.
I romantikken ble kjærlighet beskrevet som noe vakkert og idyllisk. I realismen prøvde man å beskrive den slik det kunne være i virkeligheten. Henrik Ibsens drama Et dukkehjem (1879) slutter for eksempel med at hovedpersonen Nora drar fra mannen sin og de tre barna. På denne tiden var dette en skandale, og stykket skapte store diskusjoner.
Andre viktige forfattere i realismen:
