I Norge kan man velge mellom å ha vielsen i kirken eller i kommunen der man bor. Det er omtrent like mange som velger å gifte seg i Den norske kirke, som i en kommune.
Uansett hvor man gifter seg skriver paret under på et dokument, der de bekrefter at de vil være gift. Det må være to vitner til stede. Vitenene må også skrive under for å bekrefte at de har sett at paret ble gift. Borgerlig og kirkelig vigsel har samme juridiske betydning.
Hvis man gifter seg i kommunen kalles det borgerlig vigsel. Da er det ordføreren eller noen andre som jobber i kommunen som leder seremonien.
Hvis man gifter seg i en kirke er det en prest som leder seremonien. Det kalles kirkelig vigsel. I kirken er det ofte flere taler, sanger og musikk.
Flere tros- og livssynssamfunn har rett til å vie folk, det kalles å ha vigselsrett. Noen har derfor en seremoni i en synagoge, et tempel eller i et annet forsamlingshus når de gifter seg. Det er forskjellige seremonier etter hva slags religion eller livssyn man har. Men det er vanlig at paret lover hverandre, og guden de tror på, at de skal elske og respektere hverandre.
Det kalles også vigsel når man innvier og velsigner en ny kirke eller kirkegård. Når noen skal bli prest, biskop eller få andre kirkelige jobber blir personen vigslet. Når noen blir begravet på en kirkegård sier man noen ganger at de blir lagt i vigslet jord.
