substantiv

Substantiver kan være i bestemt eller ubestemt form. På norsk kan man kjenne igjen substantiver ved at de kan ha ubestemt artikkel foran seg. På bokmål er de ubestemte artiklene en, ei og et, på nynorsk er de ein, ei og eit. I setningen «Huset er fint» vet man at huset er substantiv blant annet fordi det kan ha formen et hus.

De ubestemte artiklene forteller om substantivet er hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn:

Det er to typer substantiv: egennavn og fellesnavn.

• Egennavn skrives med stor bokstav. Egennavn er navn på bestemte personer, som Emil og Zara. Det kan være navn på kjæledyr og husdyr, som Balder og Dagros. Steder kan også ha egennavn: Oslo, Hunderfossen, Lofoten.
• Fellesnavn er den største gruppen med substantiv. Fellesnavn skrives med liten bokstav. Dette er navn som blir brukt for forskjellige mennesker, dyr eller ting. For eksempel gutt, elg, hus.

Egennavn blir ikke bøyd på norsk.

Fellesnavn kan bøyes i entall og flertall. Det blir også bøyd i bestemt og ubestemt form. Substantiv med forskjellig kjønn blir ikke bøyd helt likt. Bøyningen er ofte litt forskjellig på bokmål og nynorsk.

Bøying på bokmål:

Bøying på nynorsk:

Adjektiv skifter form avhengig av hvilket substantiv det står sammen med. For eksempel:

• hankjønn: en/ein liten hund, den lille hunden
• hunkjønn: ei lita hytte, den lille hytta
• intetkjønn: et/eit lite sirkus, det lille sirkuset

Noen dialekter har bare to kjønn, for eksempel bergensdialekten. Det betyr at de bare bøyer ordene som hankjønn eller intetkjønn. For eksempel vil bergensere si en jente, jenten i stedet for ei jente, jenta.

• grammatikk
• verb
• adjektiv
• adverb
• bøying