Leopold Mozart spiller sammen med barna sine, Wolfgang Amadeus og Maria Anna.
Klassisismen er en periode i musikkhistorien. Den var mellom barokken og romantikken, og varte fra omtrent 1750 til 1800. I denne tiden blir musikken klarere, mer leken og lettere enn i barokken.
Byen Wien i Østerrike var et viktig sted for utvikling av denne musikken. Derfor kalles perioden også for wienerklassisismen.
Mange av de mest kjente klassiske musikkstykkene ble skrevet i klassisismen.
I klassisismen ble solokonserter mer og mer populære. Det var først fiolin og fløyte som var soloinstrumenter. Mot slutten av klassisismen var det pianokonsertene som var mest vanlige.
Mange syntes at musikken i barokken var for vanskelig å høre på. I klassisismen ønsket komponistene å lage musikk som var enklere og mer elegant.
Det oppsto flere nye musikkformer på denne tiden, som symfoni, sonate og strykekvartett. Disse stykkene varer ganske lenge.
Ofte er stykkene satt sammen av flere deler. Hver slik del kalles en sats.
Både Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven skrev flere kjente pianokonserter. I en solokonsert spiller en solist sammen med orkesteret.
I løpet av klassisismen ble orkestrene større. Flere treblåserinstrumenter og messingblåsere ble vanlig. Eksempler er klarinett, fløyte, valthorn, fagott og obo.
I barokken var cembalo et populært instrument. I løpet av klassisismen ble hammerklaveret mer populært. Både cembalo og hammerklaver likner på piano, men de lager lyd på en litt annen måte.
De tre mest kjente komponistene fra klassisismen er Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. Spesielt symfoniene deres var viktige.
Disse stykkene er eksempler fra klassisismen:
