Å adoptere betyr at et barn får nye foreldre. Når et barn er adoptert, skal de nye foreldrene passe på og bestemme over det.
Alle lover og regler om foreldre gjelder for adoptivforeldre. Et barn som er adoptert, hører like mye til foreldrene sine som et barn som bor hos de biologiske foreldrene sine. For eksempel har man rett til å få arv fra adoptivforeldrene sine.
Før noen kan adoptere barn, må myndighetene undersøke om familien er et godt sted for et barn å vokse opp. Det er myndighetene som bestemmer om adopsjon vil være det beste for barnet.
Noen barn bor sammen med en forelder fra før, og så blir de adoptert av den som moren eller faren er gift eller samboer med. Dette er vanligst der barnet bare har en forelder fra før. Barnet får da to foreldre. Det heter stebarnsadopsjon.
Noen barn har bodd i fosterhjem en stund, og så blir de adoptert av fosterforeldrene sine. Da får de samme rettigheter som barn som er født inn i familien.
Noen barn blir adoptert fra utlandet. Foreldrene søker om å få adoptere et barn som ikke har familie. Hvis myndighetene tror de vil være gode foreldre, kan de få hjelp av et adopsjonsbyrå til å finne et barn uten familie i et annet land. Det heter utenlandsadopsjon.
Når et barn bor sammen med moren eller faren sin og hens kjæreste, kan kjæresten fungere som en forelder. Mange kaller denne personen for stemor eller stefar. Men vanligvis blir ikke barn adoptert av sin stemor eller stefar, og da er ikke denne personen en juridisk forelder.
Når et barn bor hos fosterforeldre, er det de som har ansvar for å passe på barnet. Men fosterbarn har ikke rett til arv fra fosterforeldrene sine. De kan heller ikke være helt sikre på at de kan bo hos fosterforeldrene til de blir voksne. Fosterforeldrene er ikke juridiske foreldre til barnet hvis de ikke adopterer barnet.
Steforeldre og fosterforeldre kan kalles for sosiale foreldre. Juridiske foreldre er de som er foreldre etter loven. Det er adoptivforeldre og de som har født barnet på den vanlige måten, som er foreldre etter loven.
Før 1970, var det flest norske barn som ble adoptert i Norge.
Mellom 1970 og 2010, var de fleste adopsjoner utenlandsadopsjoner. Det har kommet fram at noen av barna som ble adoptert til Europa i denne perioden ikke var foreldreløse. Noen ble kidnappet. Noen hadde foreldre som ble lurt til å sende dem fra seg. Noen hadde foreldre som trengte at barna bodde på barnehjem en stund, men de hadde ikke sagt ja til at barna skulle adopteres bort. Dette er brudd på menneskerettighetene, og på lovene både i Norge og i landene barna ble adoptert fra.
Etter 2020 har ganske få barn blitt adoptert fra utlandet. Den viktigste grunnen til det er at det er mindre fattigdom i verden enn det var for en generasjon siden. Det gjør at de fleste barn kan få den omsorgen de trenger i det landet de er født.
