Ulike typer kjemisk binding. I koksalt er det ionebinding. I diamant er det kovalent binding. Kovalent binding er en type kjemisk binding som oppstår når to atomer deler elektroner. I grafitt er det kovalent binding mellom karbonatomene i hvert lag.
Kjemiske bindinger er kreftene eller «limet» som holder partiklene sammen i et stoff. Partiklene som blir holdt sammen kan være atomer, molekyler eller ioner.
Atomer er bitte små deler som alt stoff er bygget opp av.
I et molekyl er flere atomer bundet sammen med kjemiske bindinger.
Et ion er et atom eller et molekyl som er elektrisk ladet.
Det finnes sterke og svake kjemiske bindinger. Svake bindinger er lette å bryte, men sterke bindinger trenger man mye kraft for å ødelegge.
De kjemiske bindingene som holder atomene sammen i et molekyl er ofte sterke bindinger. Man finner også sterke kjemiske bindinger i metaller. Det kreves mye kraft om man skal bryte bindingene som holder atomene og molekylene i metallet sammen.
Kjemiske bindinger mellom molekylene i et stoff er vanligvis svake. De kjemiske bindingene som holder vannmolekylene samlet i en vanndråpe er et eksempel på svake bindinger.
Jo sterkere den kjemiske bindingen er, jo mer energi trenger man for å rive partiklene fra hverandre.
Når et stoff går fra å være flytende til å bli gass, blir bindingene brutt. Det er det som skjer når væsken koker. Det er en sammenheng mellom kokepunktet til et stoff og hvor sterk den kjemiske bindingen i stoffet er.
Eksempel: Vann koker ved 100 grader, mens jern har et kokepunkt på 2880 grader. Det er fordi de kjemiske bindingene mellom vannmolekylene er svake, så det trengs ikke så mye energi for å rive molekylene fra hverandre. De kjemiske bindingene i jern er sterkere, og derfor må man varme opp jernet mye mer for å rive jernatomene fra hverandre.
