Egenandel er når en person betaler en liten del av en større regning.
Et eksempel er hvis et korps skal reise på tur sammen. Da har kanskje korpset samlet inn nok penger til å betale for nesten hele turen. Hvis hver deltaker betaler litt for å få bli med, får korpset dekket hele regninga. Beløpet som deltakerne selv betaler kalles egenandel.
Ordet blir oftest brukt i helsevesenet og innenfor forsikring.
I Norge er det nesten gratis å gå til lege eller være på sykehus. Den som er syk, må bare betale en liten del av regninga for å få behandling. Resten av regninga blir dekket av alle som betaler skatt. Beløpet som pasienten skal betale heter egenandel. Staten bestemmer hvor mye hver person skal betale i egenandel per gang.
Man må betale en egenandel hver gang man er hos legen eller når man kjøper medisiner på blå resept. Blå resept betyr at legen har sagt at man trenger å bruke medisinen lenge og at den er helt nødvendig. Staten dekker det meste av kostnaden til medisiner på blå resept.
Hvis man er mye syk, må man ofte betale egenandel. For at det ikke skal bli for dyrt å være syk, betaler man bare opp til en viss sum hvert år. Etter det får man behandling og medisiner gratis. Det heter frikort.
Noen grupper trenger ikke å betale egenandel. Dette gjelder blant annet:
Hvis man har kjøpt forsikring, vil et forsikringsselskap betale ut penger hvis det man er forsikret mot skjer. Det kalles erstatning. Hvis man for eksempel har forsikret bilen sin mot skader, kan forsikringsselskapet betale ut erstatning hvis noen kræsjer inn i bilen så den blir skadet. Den som eier den skadede bilen må som regel også betale litt av regninga. Det kalles egenandel.
Hvis man må betale egenandel når man får erstatning, skal det stå i avtalen man skriver under på når man kjøper forsikringen. I avtalen skal det også stå hvor mye man må betale i egenandel.
