konsumprisindeks

Statistisk sentralbyrå følger med på prisene over tid. De sjekker ikke alle varer som selges i Norge, men velger seg en «handlekurv» med noen ting som de fleste trenger. Det gjelder for eksempel klær, sko, mat, drikke, bolig, lys, brensel, transport, helse og kultur.

Statistisk sentralbyrå sammenligner hva varer og tjenester koster nå sammenlignet med tidligere. Slik finner de prisindeksen til hver ting. For å finne KPI, konsumprisindeksen som gjelder for alt, legger de sammen alle prisindeksene og tar et gjennomsnitt.

I Norge bruker man 2015 som det året man sammenligner alle prisene med. Det kalles basisår. I basisåret 2015 var KPI 100. I 2017 var KPI 105,5. Forskjellen mellom indeksene er 105,5–100=5,5. I denne perioden steg indeksen med 5,5 poeng. Ting ble altså litt dyrere (5,5 prosent) fra 2015 til 2017.

KPI er viktig når politikerne skal bestemme hvordan de skal styre økonomien i Norge. Norges Bank trenger KPI for å finne ut om prisene vokser for mye og for fort, eller om de faller. Når prisene stiger, heter det inflasjon. Når de faller, heter det deflasjon. Staten ønsker ikke at prisene skal stige altfor fort. Da kan blant annet de norske kronene bli for lite verdt sammenlignet med andre penger i verden. Da blir det dyrt når norske bedrifter skal kjøpe varer fra utlandet. Hvis KPI er veldig høy, kan Norges Bank gjøre ting for å hindre inflasjon. De kan for eksempel sette opp styringsrenten.

Konsumprisindeksen brukes for å finne ut hvor mye utgiftene øker for folk. Denne informasjonen brukes blant annet i lønnsforhandlinger. Hvis mat og klær plutselig koster mer, trenger folk mer i lønn. Hvis de ikke får mer i lønn, kan det hende det blir streik. KPI brukes også i kontrakter som går over flere år, for eksempel husleie. Den som leier ut kan få lov til å øke husleien med det samme som KPI øker hvert år.

Norge, Island og alle EU-land følger de samme reglene for å regne ut KPI. Da blir det lett å sammenligne utviklingen i forskjellige land.

• statsbudsjett
• styringsrente
• inflasjon