I Det gamle testamentet og i jødenes bibel, Tanakh, er en israelitt en som er etterkommer av den bibelske personen Jakob. Jakob regnes som en av det jødiske folkets tre stamfedre.
Navnet Israel fikk han da han sloss med en engel. Det betyr «han som kjemper med Gud». Bibeltekstene bruker betegnelsen israelitt om hele folket som flyktet fra Egypt sammen med Moses.
Men ordet israelitt kan også brukes om innbyggerne i kongeriket Israel, som også hadde flere andre navn. Det eksisterte rundt tre hundre år, fra 900–tallet til til 700–tallet fvt.
Jøder selv bruker oftest ordet jøder når de snakker om alle sine forfedre, helt fra Abraham og til i dag. Noen jødiske samfunn bruker også ordet israelittisk som en erstatning for ordet jødisk.
Forskere bruker gjerne ordet «israelitter» når de snakker om tiden før 500-tallet fvt. og «jøder» om tiden etter dette.
En israeler er derimot en borger av den moderne staten Israel og kan være både muslimer, kristne, ateister og folk med andre religioner.
